Å skrive en tale

Å skrive en tale er ikke så vanskelig, og det å holde en tale er heller ikke så vanskelig. 

Det består i å ha øvd så lenge på det du har skrevet; 

at det ikke høres ut som om du leser... 

Jeg mener at den beste festtalen, er den som høres ut som om den er tatt på sparket, 

og som er godt gjennomtenkt og godt formulert. 

Når man holder en tale skal man helst ikke stå med manuskriptet i hendene, 

man skal ikke stotre og stamme, se på de det snakkes om, 

og legge inn pauser der publikum ler, 

eller trenger noen sekunder til ettertanke. 

Jeg skal skrive tale til konfirmasjon.

 Det burde ikke være så vanskelig fordi konfirmanten 

har gitt meg nok stoff til tale opp gjennom årene.

 For ikke å si nok stoff til en hel roman!

 Og der er jo problemet. 

Skal jeg lage en klassisk festtale, 

med alle de svulstige klisjeene som er vanlig i konfirmasjonstaler 

- eller skal jeg lage en litt artig tale der jeg forteller om alt det 

rare og morsomme Henrik har sagt og gjort i løpet av livet?

Planen var å gå for det siste alternativet.

 Men da oppstår det ett nytt problem, han har jo sagt og gjort så

 mye morsomt og merkelig, 

at jeg får problemer med å velge ut hva jeg skal ta med. 

Jeg kan jo ikke godt stå å skravle i to timer. 

En god festtale bør ikke være på mer en fem minutter, når den tiden har gått;

 har tilhørerne mistet konsentrasjonen.

Så hva skal jeg ha med i talen? 

Bør jo ha med hvordan han snakket da han var helt liten. 

"Gå tigen meg? nehei ikke lene vel?" 

Det var ombord i Smirnoffen, da han var 1,5 år. 

"Få bus meg? Ja mmmm Nill" 

Fortelle om brudebildene til mamma og pappa?

 "Jeg ser atter det er deg mormor, men hvem er den mannen med srarte håret?" 

Pappa svarte at det var han, og Henrik sto hardnakket på at det ikke var bestefar, 

for bestefar hadde ikke "srart hår" og ikke hår på toppen. 

Og kanskje fortelle storfekjøtt historien? 

Da han leste på ei hamburgerpakke at de var laget av storfekjøtt, 

og han dermed var glad at jeg og mormor ikke var feer sånn som Tingeling?

Bør vel også snakke litt om flyttinga til Jæren,

 og hvordan det var å begynne på ny skole i Stavanger?

 At han selv valgte å begynne på Steinerskolen, 

og dermed reise 35 minutter med tog hver morgen,

 isteden for å begynne på skolen på Nærbø? 

At han gikk av toget på feil stasjon, 

og måtte ringe meg så jeg måtte forklare veien 

ved hjelp av kart på Gulesider.

 Ingen av oss var jo kjent i Stavanger. 

Godt at han hadde mye strøm på mobilen...

Må nok også fortelle litt om det spesielle forholdet Henrik og bestefar hadde.

 Om vedhugging på hytta, og hvordan bestefar sa at han bare kunne

 følge et spor at Henrikrot om han lurte på hvor poden var?

 Bestefar som han mista alt for tidlig. 

Snakke litt om oldefar, oldefar som var med oss på tur overalt.

 Han som var med oss til ferie til Lillehammer, 

og Henrik forklarte at det var ikke en veldig

 rik mann som hadde bodd på Maihaugen - 

men at husene der var tatt fra hverandre ett sted 

og satt sammen igjen på Maihaugen,

 "akkurat som lego vettu oldefar" 

Eller hva med da oldefar var med oss til Naturhistorisk museeum,

 og han og Henrik stakk hodet inn i gapet på en tyrannosaurus?

 Og de sto å så på steinarter, og oldefar forklarte at den ene steinarten de så,

 var sånn Søsterøyene var laget av - rombeporfyrkonglomerat.

 "Hva sa du oldefar? Rompekomfyrkamerat?"

Fortelle om den fornuftige og reflekterte siden av Henrik? 

At han er samfunnsengasjert og konfirmatlederens yndling?

 Eller om den litt late Henrik som sjelden gjør alle leksene slik han skal?

 Henrik som akkurat som de fleste andre fjortisser ikke rydder rommet sitt, 

helt vil sove hele dagen, og som flørter i vei med nye jenter anhver uke?

 Henrik som vil gå helse- og sosialfag for så å utdanne seg til vernepleier? 

Kan hende at han egentlig innerst inne vil gå

 helse- og sosial fordi det er overvekt av jenter på den linja?