St. Sigurd døde fra oss i oktober, og lille julaften var ny valp i hus.
Det var bare det at denne valpen hørtes ut som en pipeleke...
Men jeg tenkte, det går nok over snart.
I min tidsregning så har snart vært allerede,
men bikkja høres fortsatt ut som ei pipeleke.
Liten hund, med mye lyd!
Å ha valp er egentlig ett helvete.
De tisser over alt, kaster opp ting som ser ut som noe laget av Jackson Polloc...
Men plutselig en dag så går dette over, og man har en voksen hund.
En hund som er stueren, og relativt oppdratt, og får man håpe med litt mindre lyd...
Og da har man glemt at det var bare mas med valp - og snakker pent om valper...
Vi er rare vi mennesker, som har såpass selektiv hukommelse.
Hundens utviklingshistorie følger menneskets.
Allerede for mange tusen år siden skilte ulv og hund lag,
og hunden ble ikke uten grunn menneskets beste venn.
Der mennesket kom til kort; var hunden.
Den gjetet, jaktet, forsvarte, trøstet, lekte og prompa!
Alle som har hatt hund, får ett spesielt forhold til tarmgass.
Hunden ba aldri om å bli domestisert som det heter så fint,
det var vi som sørget for det.
En gang i fortiden bodde folk og dyr sammen, men så etterhvert så flyttet dyrene ut i fjøs og stall.
Men ikke hunden.
Den tok vi med oss inn i stua, og opp i sofa'n.
Vi gjorde den til en av oss, omskapte dem fra artsrepresentanter til individer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar