Å skrive en tale

Å skrive en tale er ikke så vanskelig, og det å holde en tale er heller ikke så vanskelig. 

Det består i å ha øvd så lenge på det du har skrevet; 

at det ikke høres ut som om du leser... 

Jeg mener at den beste festtalen, er den som høres ut som om den er tatt på sparket, 

og som er godt gjennomtenkt og godt formulert. 

Når man holder en tale skal man helst ikke stå med manuskriptet i hendene, 

man skal ikke stotre og stamme, se på de det snakkes om, 

og legge inn pauser der publikum ler, 

eller trenger noen sekunder til ettertanke. 

Jeg skal skrive tale til konfirmasjon.

 Det burde ikke være så vanskelig fordi konfirmanten 

har gitt meg nok stoff til tale opp gjennom årene.

 For ikke å si nok stoff til en hel roman!

 Og der er jo problemet. 

Skal jeg lage en klassisk festtale, 

med alle de svulstige klisjeene som er vanlig i konfirmasjonstaler 

- eller skal jeg lage en litt artig tale der jeg forteller om alt det 

rare og morsomme Henrik har sagt og gjort i løpet av livet?

Planen var å gå for det siste alternativet.

 Men da oppstår det ett nytt problem, han har jo sagt og gjort så

 mye morsomt og merkelig, 

at jeg får problemer med å velge ut hva jeg skal ta med. 

Jeg kan jo ikke godt stå å skravle i to timer. 

En god festtale bør ikke være på mer en fem minutter, når den tiden har gått;

 har tilhørerne mistet konsentrasjonen.

Så hva skal jeg ha med i talen? 

Bør jo ha med hvordan han snakket da han var helt liten. 

"Gå tigen meg? nehei ikke lene vel?" 

Det var ombord i Smirnoffen, da han var 1,5 år. 

"Få bus meg? Ja mmmm Nill" 

Fortelle om brudebildene til mamma og pappa?

 "Jeg ser atter det er deg mormor, men hvem er den mannen med srarte håret?" 

Pappa svarte at det var han, og Henrik sto hardnakket på at det ikke var bestefar, 

for bestefar hadde ikke "srart hår" og ikke hår på toppen. 

Og kanskje fortelle storfekjøtt historien? 

Da han leste på ei hamburgerpakke at de var laget av storfekjøtt, 

og han dermed var glad at jeg og mormor ikke var feer sånn som Tingeling?

Bør vel også snakke litt om flyttinga til Jæren,

 og hvordan det var å begynne på ny skole i Stavanger?

 At han selv valgte å begynne på Steinerskolen, 

og dermed reise 35 minutter med tog hver morgen,

 isteden for å begynne på skolen på Nærbø? 

At han gikk av toget på feil stasjon, 

og måtte ringe meg så jeg måtte forklare veien 

ved hjelp av kart på Gulesider.

 Ingen av oss var jo kjent i Stavanger. 

Godt at han hadde mye strøm på mobilen...

Må nok også fortelle litt om det spesielle forholdet Henrik og bestefar hadde.

 Om vedhugging på hytta, og hvordan bestefar sa at han bare kunne

 følge et spor at Henrikrot om han lurte på hvor poden var?

 Bestefar som han mista alt for tidlig. 

Snakke litt om oldefar, oldefar som var med oss på tur overalt.

 Han som var med oss til ferie til Lillehammer, 

og Henrik forklarte at det var ikke en veldig

 rik mann som hadde bodd på Maihaugen - 

men at husene der var tatt fra hverandre ett sted 

og satt sammen igjen på Maihaugen,

 "akkurat som lego vettu oldefar" 

Eller hva med da oldefar var med oss til Naturhistorisk museeum,

 og han og Henrik stakk hodet inn i gapet på en tyrannosaurus?

 Og de sto å så på steinarter, og oldefar forklarte at den ene steinarten de så,

 var sånn Søsterøyene var laget av - rombeporfyrkonglomerat.

 "Hva sa du oldefar? Rompekomfyrkamerat?"

Fortelle om den fornuftige og reflekterte siden av Henrik? 

At han er samfunnsengasjert og konfirmatlederens yndling?

 Eller om den litt late Henrik som sjelden gjør alle leksene slik han skal?

 Henrik som akkurat som de fleste andre fjortisser ikke rydder rommet sitt, 

helt vil sove hele dagen, og som flørter i vei med nye jenter anhver uke?

 Henrik som vil gå helse- og sosialfag for så å utdanne seg til vernepleier? 

Kan hende at han egentlig innerst inne vil gå

 helse- og sosial fordi det er overvekt av jenter på den linja? 

Sian

Ifølge grunnloven er Norge ett kristent land, med en statskirke.

Her blir alle automatisk medlem ved fødselen,

såframt en av foreldrene er medlem.

Dette gjør at nordmenn flest er medlemmer av statsreligionen.

De aller fleste jeg kjenner er ikke-troende.

De feirer jul, påske, barnedåp, har konfirmasjon og kirkebrullup.

Ikke fordi de er kristne, men fordi vi har en tradisjon for dette her i landet.

Dette tilhører den norske kulturen,

og folk flest tenker ikke over at det er sånn.

Når enkelte velger å droppe dåp, har borgerlig konfirmasjon

eller lar vær å gifte seg i kirken, så har de tatt et bevist valg.

Ett valg som viser at de baserer sine liv på andre ting en religion.

De er fortsatt bærere av norske tradisjoner og norsk kultur,

men de er ikke kristne.

De fleste som tar disse valgene tufter livet sitt på

grunnleggende menneskelige verdier.

Verdier som speiler etikk og moral basert på norsk kultur,

men de aller fleste av disse verdiene gjelder

uansett hvilken kultur eller religion man tilhører.

Hverken hinduer, buddister, muslimer, kristne eller ateister

lærer barna sine at det er fint å lyve eller stjele.

Slik jeg har forstått organisasjonen Sian,

så mener de at alle muslimer er en trussel.

At alt muslimer gjør er tuftet på koranen,

og at alle som har islam som religion vil innføre sharialover.

Det finnes fundamentalister innen alle religioner og kulturer,

også i vårt eget land.

Islamsk kultur inneholder elementer som ikke alltid

samsvarer med vår norske kultur.

Alle mennesker fra midtøsten er ikke like, så samme måte

som alle nordmenn ikke er like.

Og Sians måte å stigmatisere alle muslimer,

viser ett snevert menneskesyn.

Ja, det finnes muslimske fundamentalister

som utfører terrorhandlinger,

og ja, det finnes også kristne som utfører terrorhandlinger.

Etter å ha lest hva Sian skriver på sine hjemmesider,

vil jeg hevde at de fremmer et negativt menneskesyn.

Det er naivt og historisk ukorrekt å stemple

islam som en politisk ideologi.

Pappa

Pappa døde i dagmorges kl 0820, og jeg rakk ikke fram tidsnok til å være der. Han hadde vært innlagt på sykehus i 2 uker, og seinest på torsdag sa de til meg at han var stabil. Men i dag tidlig ringte de og sa at jeg burde komme ned med en gang. Pappa hadde oppgitt meg som nærmeste pårørende, men glemt å si at jeg bor på Jæren... Han fikk for noen år siden diagnosen hemakromatose, det er en blodsykdom som gjør at alle indre organer jobber konstant på høygir. De siste årene har han hatt ett relativt høyt alkoholforbruk, og dette kombinert med hemakromatose har ført til leversvikt, nyresvikt, magesår, betennelse i spiserøret osv osv. Kroppen på 60 år ville ikke mer - men jeg ville mer! Jeg ville ha pappa'n min i mange år til! Jeg elska pappa'n min! Pappa'n min som valgte meg - selvom han ikke måtte!

Pappa kom inn i livet mitt da jeg var åtte mnd gammel. Da var mamma 18 år og alene med meg, vi bodde hos mormor og morfar. Etterhvert flytta jeg, mamma og pappa sammen, og da jeg var ni år giftet de seg. Det var en så fin dag! Jeg hadde rød kjole med hvite blonder på, den hadde mamma sydd til meg.



Jeg har så mange fine barndomsminner knyttet til pappa. Pappa bygde båt; 'Smirnoff het den, fin snekke, der vi tilbrakte hver helg fra påske til oktober hvert år. Og tre uker sommerferie hvert år - jeg hadde aldri vært på noen annen ferie enn båtferie før jeg ble voksen og flyttet hjemmefra. Mamma var ikke båtvant, men lærte fort å bli en god matros. Etterhvert ble jeg også matros ombord. På vinterstid kunne jeg og pappa ligge på gulvet med store sjøkart lagt ut, der lærte pappa meg å stikke ut en kurs, og regne ut hvor lang tid vi ville bruke fra sted til sted. Det finnes knapt ei uthavn mellom Gøteborg og Lindesnes som vi ikke har vært innom.

Da jeg vokste opp på 70-tallet gikk de fleste barn på søndagsskole,
og der lærte man en sang:

"Min båt er så liten, og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd.
Når han styrer båten så går det så bra, på veien til himmelens land"

Men da protesterte jeg høylydt! Det er pappa som styrer båten, ikke Jesus!

Dette skulle handle om pappa, men jeg skriver om meg selv. Det er fordi det er vanskelig å skille, pappa har alltid hatt en aktiv rolle i livet mitt. Da jeg var åtte år begynte jeg i speideren, 1. Lisleby speidergruppe. Da fikk pappa en viktig rolle, som "overbuljongterningvaktmesterassistent". Pappa hadde varebil, så han hadde plass til masse utstyr når vi skulle på tur. Pappa reparerte kanoer som var lekk, bytta vinduer på Kjeldshus, speiderhytta vår, og og var alltid der når noe skulle fikses. Jeg ble etterhvert ganske god i orientering, det var nok navigering på stuegulvet og pappas historier fra befalskolen som ga meg en hjelpende hånd. Genetisk kommer jeg fra en familie med dårlig retningssans, og mamma var alltid litt missunnelig på at pappa og jeg kunne "kjenne oss igjen på steder vi ikke hadde vært før" som hun sa det. Vi kunne lese kart, det kunne ikke hun...

Jeg skrev at pappa valgte meg. Den gangen mamma og pappa giftet seg, ville pappa adoptere meg. Og i alle adopsjonssaker har biologiske foreldre rett til å uttale seg. Mitt biologiske opphav sa nei. Han som aldri hadde vært der, og som jeg heller ikke hadde savnet, fordi jeg hadde en pappa. Så da jeg ble myndig, og hadde rett til å bestemme selv, så spurte jeg pappa om vi skulle sende inne inn en adopsjonsøknad. Han gråt av glede, og sa: "Ja jenta mi, om du vil; så gjør vi det"