Memorylane...

"Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England! England, kjempers fødeland; Lord Nelson! Lord Beaverbrook! Sir Winston Churchill! Sir Anthony Eden! Clement Attlee! Henry Cooper! Lady Diana! Vi har slått dem alle sammen! Vi har slått dem alle sammen! Maggie Tatcher, can you hear me? Maggie Tatcher! Your boys took a hell of a beating! Your boys took a hell of a beating!"

Lillelien er død, men det finnes også andre nordmenn som har satt spor i radiohistorien, ihvertfall i den norske radiohistorien. Jeg har vel mer sans for Richard Hermann og Odd Børretzen enn for Lillelien, og jeg kan forklare hvorfor. Jeg har stemmene til Richard Hermann og Odd Børretzen inne i hodet mitt - flotte menn! Hermanns historier om det engelske kongehuset hørte jeg på radio sammen med bestefaren min, verdens beste bestefar, så jeg ble tidlig anglofil (ihvertfall når det gjelder deler av historien) Børretzen er jo uforglemmelig når han forteller om det norske folks bedrøvelige liv og historie. Han forteller om den første nordmann, han var stammens pyse... Eller stammens tulling, kommer an på hvordan man ser det...
Det vil si, den første nordmann hadde mye til felles med vår tids påsketurister i fjellet. Mot slutten av siste istid, når sola begynte å varme, og de andre i stammen tok av seg pelsen, da satte den (kommende) første nordmann seg i skyggen av et tre og ventet på at varmen skulle gå over. Men den gjorde ikke det! Isen trakk seg nordover, og de andre i stammen solte både rumper og pupper - den første nordmann gremtes - han likte jo ikke sånne avkledde kropper, de skulle jo være dekket av pels fra store pattedyr - det var jo det han var vant til! Men etterhvert som isen trakk seg nordover så fulgte han etter, og på veien så møtte han noen andre som var like skeptiske som han selv. De vandra tvers over Danmark (som den gangen ikke fantes - der var det bare vann, eller is), tvers over Skagerak - og kom til kysten av det vi nå kjenner som Østfold. Ved Høgnipen omtrent fant de en holme, og der slo de seg til. Det var suverent det, ingen andre folk, passe kaldt, og masse fisk i vannet. Nordmenn liker jo som kjent steder der det er få folk, masse natur og det å slite litt for å finne noe å tørke seg med når de har vært på do... (De hadde jo ikke do den gangen, ikke snurredass en gang - så jeg vet ikke hva de tørka seg med)
Men denne historien får meg til å tenke litt på folk som drar på fjellet i påsken... De ligner litt på den første nordmann (stammens tulling)? Når sola begynner å varme her i sørnorge, og vi setter oss i solveggen med en kopp kaffe, eller noe annet brunt, så drar ættlingene etter den første nordmann på fjellet? Det er jo ikke helt friskt? Her begynner det å bli godt og varmt, så de søker etter kulde, snø og is i fjellheimen?

Forstå det den som kan?