Deilig er fjorden

Hele oppveksten min hadde vi båt. Pappa bygde snekke på 30 fot. Kravellbygd skrog med Sagaoverbygg. Den lå på vannet første gang sommeren 76', da var jeg to år gammel. Så jeg kan jo ikke huske en sommer uten båt. Vi var på vannet hver helg fra påske til oktober, og før jeg ble voksen hadde jeg aldri vært på noen annen ferie enn tre uker i båt i fellesferien. Det var flott!

Jeg ble jo på den måten en rett så habil matros. Dra inn jolla, henge ut fendere med kjappe halvstikk, kaste dreggen, springe bak med tauet for så løpe fram igjen for å hoppe i land. Pappa fikk stadig skryt fra andre båtfolk fordi han hadde så gode matroser som mamma og meg!

Som sagt, tidsrommet fra påske til oktober ble tilbrakt i båt. Og noen ganger er det alright.... Men ikke når det regner i tre uker, og alt er fuktig og rett så meningsløst. Men andre ganger er det helt alright. Helt alright å stikke fra Marstrand grytidlig en morgen for så å se fyret i Skagen dukke opp av horisonten ca 3 timer seinere. Jeg har veldig mange fantastiske minner fra Smirnoff'en, som båten het. Og mange komiske og morsomme minner, og noen ikke fullt så artige minner som mamma sier. Jeg stolte jo blindt på pappa. Da jeg var 5 år var han rett over Jesus på stigen. For jeg sang: "-for pappa styrer båten, og da går det så bra på veien til himmelens land". Mamma var nok redd noen ganger, som da vi måtte hjem fra Stavern og det blåste kuling over fjorden, eller sterk storm som hun husker det.

Det har vært mye artig, mange morsomme ting å tenke tilbake på. Som den sommeren Joakim bror var 3 år, og Smirnoffen lå på Seiløya sammen med Antabus og Dobra med besetning. Det var St. Hans-aften, og hadde planlagt et stort bål. Alle var med å samle ved, vi gikk holmen rundt og plukket drivved etter beste evne, stabelen ble stor i vannkanten ved båtene, og vi gledet oss til å tenne et stort bål! Mens vi var ombord i båtene for å hente grill og mat hører vi det plaske flere ganger i vannet... Inne på land sto lille Joakim iført sin store oransje vest og kastet veden vår i vannet! Da pappa spurte hvorfor han gjorde det, så svarte Joakim: "Jeg sulle bare se om om det fløt jo pappa!" Ble ikke store bålet den kvelden - og vi som har en far som er hobbypyroman...

Det var den samme sommeren Joakim skulle slutte med bleie, så han gikk rundt iført kun den oransje vesten. Tisse og bæsje kunne han jo bare gjøre i vannet om han ikke rakk på do. Vi var på Sørlandet sammen med Antabus med besetning. Joakim kjente at han måtte på do, tok tak i håndløperen, og satte rumpa på utsiden av rekka. Etter en stund kommer onkel Gunnar, og sier: "Svære måker her på Sørlandet Vidar, den største fugledritten jeg har sett noen gang ligger på dollbordet mitt".

Vi har lagt med snekka i Fredagshølet med snø på dekket, og vi har krysset Kattegat med blikkstille hav. Huska oss over Gula Humpen, og sola oss på dekket på vei gjennom Blindleia.

Jørgen bror ble født 10. juni 1985, da vi kom hjem fra ferie det året hadde han vært over halve livet sitt i båt. Jørgen har alltid vært et oppkomme av mer eller mindre gode ideer og påfunn. De fleste har jo hørt om matretten "sprengt torsk", Jørgen har sprengt en torsk helt bokstavelig! Den sommeren han var 8 var vi ute en på vannet sammen med Antabus-gjengen og besetningen på Karsk. Andre var like gammel som Jørgen og Simon var året yngre. De hadde fått "tunderking" for å leke seg litt. Onkel Gunnar hadde fiska, og det lå noen flyndrer og en torsk inne på fjellet. Så gutta putta en "putter" i munnen på den minste flyndra, tente på og sprang. Men den eksploderte ikke, bare blåste seg opp som en ballong... Det var jo morsomt! Så de putta en "tunderking" i munnen på torsken også, for å se hva som skjedde da. Andre og Simon sprang, men Jørgen ble stående...Men torsken blåste seg ikke opp til ballong - den eksploderte i ei sky av plukkfisk! Så bror har til dags dato ikke stort til overs for sushi!

Båten het Smirnoff og jolla het Jollinoff, jolla var av kryssfiner, og kunne ikke ligge lengre i vannet en strengt nødvendig. Det var med Jollinoffen jeg lærte å ro. Jeg var en 4-5 år, pappa knøt sammen alt tauverk som ikke var i bruk, slo et kjekt halvstikk i pullerten og jeg fikk ro så langt tauet rakk! Ble jeg sliten, så kunne han bare dra meg inn igjen!

Sommeren 90' var vi også på Sørlandet, vi lå i Nidelva, jeg var inne på land for å tenne opp grillen, og mamma skulle hoppe i land med en pose med grillmat i den ene handa og ei flaske brus i den andre. Hun skled på dekket og datt rett i fjellet! Vi fikk fisket henne opp, pappa holdt under ankel og kne og leggen hadde en rar bue - jeg spjelka etter beste evne, over to ledd akkurat sånn jeg hadde lært, og ambulanse ble kontaktet. Politibåten kom å hentet henne, og det bar rett inn i Pollen der ambulansen sto klar. Ambulansepersonellet skrøt av pappa for den fine spjelkinga han hadde lagt på bruddet... På sykehuset i Arendal ble det påvist tre brudd i leggen og hun ble operert for å sette inn skruer. Så etter denne hendelsen så blir sommeren 90' bare referert til som den sommeren mamma brakk beinet tre ganger.

Da jeg var liten var største problemet mitt at pappa deler en del gener med Terje Vigen - (du vet den lille nøgne på den ytterste gråsprengte ø) så vi lå ikke der det var andre barn, men helst på en holme eller ei øy der det ikke var noen andre. Det sier seg selv at det kunne bli litt kjedelig for ei lita jente uten søsken. Heldigvis var bestefar ofte med oss, det var bare å svinge innom i Paul Holmsensvei når vi skulle til båthavna, og bestefar var klar! Bestefar prøvde flere ganger å gå meg bort, men heldigvis hadde jeg innebygget kompass så jeg fant veien tilbake til båten.

Båten ble pussa og stelt med, det var "smykkeskrinet" til Andersen. Etter godt over tjue år med båt, begynte det å friste for foreldrene mine å kjøpe hytte. Ei hytte kan man bruke hele året, og er ikke fullt så væravhengig (det var vel strengt tatt ikke båten heller, jfr. det ang. snø på dekket). Så båten ble solgt i 2001. Det var ganske vemodig å stå i Fjellbergbåthavn å se Smirnoffen bli satt ut for siste gang. Det var jo en årlig begivenhet å se båten bli heist opp i krana for så å settes på vannet. Jeg måtte svelge litt ekstra og jaggu tror jeg at det rant en tåre eller to også.