mandag 13. februar 2012

Pappa

Pappa døde i dagmorges kl 0820, og jeg rakk ikke fram tidsnok til å være der. Han hadde vært innlagt på sykehus i 2 uker, og seinest på torsdag sa de til meg at han var stabil. Men i dag tidlig ringte de og sa at jeg burde komme ned med en gang. Pappa hadde oppgitt meg som nærmeste pårørende, men glemt å si at jeg bor på Jæren... Han fikk for noen år siden diagnosen hemakromatose, det er en blodsykdom som gjør at alle indre organer jobber konstant på høygir. De siste årene har han hatt ett relativt høyt alkoholforbruk, og dette kombinert med hemakromatose har ført til leversvikt, nyresvikt, magesår, betennelse i spiserøret osv osv. Kroppen på 60 år ville ikke mer - men jeg ville mer! Jeg ville ha pappa'n min i mange år til! Jeg elska pappa'n min! Pappa'n min som valgte meg - selvom han ikke måtte!

Pappa kom inn i livet mitt da jeg var åtte mnd gammel. Da var mamma 18 år og alene med meg, vi bodde hos mormor og morfar. Etterhvert flytta jeg, mamma og pappa sammen, og da jeg var ni år giftet de seg. Det var en så fin dag! Jeg hadde rød kjole med hvite blonder på, den hadde mamma sydd til meg.



Jeg har så mange fine barndomsminner knyttet til pappa. Pappa bygde båt; 'Smirnoff het den, fin snekke, der vi tilbrakte hver helg fra påske til oktober hvert år. Og tre uker sommerferie hvert år - jeg hadde aldri vært på noen annen ferie enn båtferie før jeg ble voksen og flyttet hjemmefra. Mamma var ikke båtvant, men lærte fort å bli en god matros. Etterhvert ble jeg også matros ombord. På vinterstid kunne jeg og pappa ligge på gulvet med store sjøkart lagt ut, der lærte pappa meg å stikke ut en kurs, og regne ut hvor lang tid vi ville bruke fra sted til sted. Det finnes knapt ei uthavn mellom Gøteborg og Lindesnes som vi ikke har vært innom.

Da jeg vokste opp på 70-tallet gikk de fleste barn på søndagsskole,
og der lærte man en sang:

"Min båt er så liten, og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd.
Når han styrer båten så går det så bra, på veien til himmelens land"

Men da protesterte jeg høylydt! Det er pappa som styrer båten, ikke Jesus!

Dette skulle handle om pappa, men jeg skriver om meg selv. Det er fordi det er vanskelig å skille, pappa har alltid hatt en aktiv rolle i livet mitt. Da jeg var åtte år begynte jeg i speideren, 1. Lisleby speidergruppe. Da fikk pappa en viktig rolle, som "overbuljongterningvaktmesterassistent". Pappa hadde varebil, så han hadde plass til masse utstyr når vi skulle på tur. Pappa reparerte kanoer som var lekk, bytta vinduer på Kjeldshus, speiderhytta vår, og og var alltid der når noe skulle fikses. Jeg ble etterhvert ganske god i orientering, det var nok navigering på stuegulvet og pappas historier fra befalskolen som ga meg en hjelpende hånd. Genetisk kommer jeg fra en familie med dårlig retningssans, og mamma var alltid litt missunnelig på at pappa og jeg kunne "kjenne oss igjen på steder vi ikke hadde vært før" som hun sa det. Vi kunne lese kart, det kunne ikke hun...

Jeg skrev at pappa valgte meg. Den gangen mamma og pappa giftet seg, ville pappa adoptere meg. Og i alle adopsjonssaker har biologiske foreldre rett til å uttale seg. Mitt biologiske opphav sa nei. Han som aldri hadde vært der, og som jeg heller ikke hadde savnet, fordi jeg hadde en pappa. Så da jeg ble myndig, og hadde rett til å bestemme selv, så spurte jeg pappa om vi skulle sende inne inn en adopsjonsøknad. Han gråt av glede, og sa: "Ja jenta mi, om du vil; så gjør vi det"