tirsdag 28. desember 2010

Julaften hos snekker Andersen



Vi har alltid vært mange til bords på julaften, i år var intet unntak. Vi var tradisjonen tro hjemme hos mamma og pappa, de har jo solgt huset og flytta i leilighet siden sist jul -
men vi var like mange allikevel. Der det er hjerterom osv...

Mamma, pappa, Joakim, farmor, Jørgen, Birgitte, Julia, Aleksander, Henrik, Jan og meg.
Det blir mange pakker å holde styr på kan du si... Flest til Julia på fire selvfølgelig,
vi andre mellom fem og femti fikk ikke så mange,
men etter femti øker gavehaugen igjen ser det ut til.


Sist Julia tilbragte jul med oss var hun to år, så tante måtte repetere
litt om hvordan desserten foregår.
Jeg tok med Julia ut på kjøkkenet, lot henne smake på riskremen,
og forklarte at den som fant mandelen fikk en premie.
Hun spurte hva mandel var... Jeg sa det var en slags nøtt,
hvorpå hun resolutt gikk ut i stua og proklamerte:
"Farfar om du finner kokosnøtta, så får du grisen!"

Etter maten, var det tid for kaffe og pakker.
Joakim skulle være nisse, og denne oppgaven gikk han til med dødsforakt.
Vi har aldri opplevd maken til nisse!



Nissen kom, og var ikke akkurat i perlehumør.
Dette var planlagt spill, han klagde over utakknemlige amerikanske unger,
han hadde nemlig nettopp kommet flygende derfra fortalte han.
Noen lurte på om nissen ville ha kake, og han svarte:
"Kan'ke eta overalt, ser'u ikke den magan her æ?"
Da jeg kommentere humøret hans og hvordan nissejobben ble utført, så kom det kjapt tilbake: "Forteller jeg deg hvordan du skal gjøre jobben din kanskje?"
Han kasta pakker rundt seg, og vi lo så vi nesten tissa på oss.
"Nå gidder jeg ikke mer, resten
får dere fikse sjæl", sa nissen og gikk...

Julia syntes at nissen var litt skummel, men takket pent for gavene!


torsdag 9. desember 2010

Naboen pusser opp...

Jeg ser ut av vinduet, og det ser ut som et julekort!
Det er kaldt og vi har snø - akkurat sånn desember skal være.
Inne tenner jeg lys, og spiser pepperkaker, rene idyllen.

I leiligheten under er det full oppussing på gang,
endelig flytter det noen inn der -
så blir det litt varmere her oppe hos oss.
Det høres ut som de legger panel i taket,
for det borres med ca tre minutters mellomrom,
og i de tre minuttene med opphold hamres det.
Slik har det vært i tre dager nå,
fra ca åtte om morgenen til fem om ettermiddag.
Rett så trivelig!
Spesielt når jeg har bihulebetennelse og to syke barn i huset.

På tirsdag var vannet borte, og Astrid over gangen banket på her
og lurte på om vi hadde vann - nei; svarte jeg; men vi har snørr!
Det viste seg at de som pusser opp hadde stengt vannet i hele oppgangen
isteden for å bruke sin egen stoppekran.

Men for all del, det kan jo hende at de nye naboene er hyggelige,
bare de blir ferdige med å pusse opp...


torsdag 11. november 2010

Språkforvirring?!?


Vi er en tur i utlandet, dvs Vestlandet, nærmere bestemt Jæren. Ett vakkert sted! Den dagen vi kom gikk Henrik lang tur med bikkja, og han kom tilbake boblende av latter. Han har sjelden hatt så mye artig å fortelle etter en kveldstur i mørket!

For det første så trodde han et øyeblikk at han hadde gått seg bort, for det var helt umulig å se noe her ute på landet (Obrestad, eller "Åbrøst"). Det var lenge mellom hver gang en bil passerte, og husene ligger ikke akkurat tett - så han måtte høre på lyden og kjenne på underlaget for å vite om han fortsatt befant seg på bilveien eller var underveis ut på et jorde. Videre fortalte han at han hadde gått forbi noe han trodde var en videregående skole, for på skiltet sto det "Vigre skule"... Den unge kroppen er full av humor, så han lo godt da han fortalt mamma at de her borte til og med har dialekt på skiltene.

søndag 24. oktober 2010

Drømmer


Hvorfor drømmer vi?
Det har vært mange teorier om dette, alle fra nåtidens forskere
til urbefolkningers sjamaner har ment noe om dette.
Men det koker vel ned til at drømmer er bearbeidelse av inntrykk
som ligger i underbevisstheten.

Det er jo det som er skremmende!
For jeg drømmer så innmari mye rart!
Ting jeg ikke ville drømt om (...)!
En gang drømte jeg en rett så erotisk drøm, på norrønt!
Andre ganger drømmer jeg på nynorsk,
betyr det at underbevisstheten min er ganske språkforvirret?

Det er da enda godt at jeg selv ikke er med i alle drømmene,
det kunne blitt for slitsomt å prøve å forstå.
Noen drømmer er som hentet rett ut av en oppvekstroman fra femti-tallet,
ala Saabye Christensen. Andre som et utdrag av en slekstroman av Elstad.
Er det rart jeg blir forvirret?


torsdag 14. oktober 2010

Ny dag - nye muligheter


Skuldra mi vekket meg, og jeg så på klokka. Halv åtte. Klemmer kjæresten min som såvidt våkner, og sier at han er glad i meg. Henrik hadde ikke stått opp, så han måtte vekkes. Gikk ut på badet, så meg i speilet, og angret fælt på at jeg la meg med vått hår i går....

Satte på kaffe, smurte matpakke til bølla som hadde sovet for lenge, sendte han ut med bikkja og gikk ut på veranda'n for å blåse litt.

Ser et tynt skydekke i sørøst, som farges rødt av morgensola, ser gule høsttrær, henter en kopp kaffe og tenker at livet ikke er det verste man har.

Ikea....


Se for dere følgnede - mamma henter meg kl 0900, og vi skal på Ikea.
Alle som kjenner mora mi vet at hun har svart belte i shopping,
og den som tror at en tur på Ikea er fort gjort må tro om igjen.
Hun kjører, og jeg sitter ved siden av og strikker.
Første stopp er på Solli, man må jo ha kaffe på veien.
Vi kjører videre, og vi skravler i vei slik vi pleier å gjøre.
Jeg er lettere konsentrert om strikketøyet, og følger ikke så godt med på veien.
Mamma har jo kjørt dit ca tusen ganger før,
og jeg er ganske sikker på at hun finner fram denne gangen også!
Men så glemte jeg et øyeblikk mammas manglende stedsans - eller som hun sier selv;
hun har arva stedsansen etter sin far, og han hadde dessverre ingen...
Som sagt jeg sitter og strikker og tar livet helt med ro på veien til Ikea.
Plutselig ser jeg Olavsgård og Hellerudsletta foran oss!

"Mamma, har ikke du kjørt litt langt nå?"
"Har jeg det?"

Så var det bare å snu, vi kom jo fram til slutt!

Før vi dro sa mamma at hun bare skulle ha noen småting på Ikea denne gangen.
Men jeg kjenner henne, og vet at hele dagen vil gå med.
Jeg spurte om vi ikke skulle kjøre med Vito'n, men det trengte vi ikke,
for hun skulle jo bare handle litt.
Men som alltid så hadde det nok vært lurest å tatt varebilen...
Vi måtte legge nede setene, og planlegge pakking i bilen nøye før jo kjørte hjemover,
og skodaen var nok litt i fulleste laget.

Når kom vi hjem?
Det var i fire-tiden - så nok en "snartur til Ikea med mamma er unnagjort for denne gang!

mandag 11. oktober 2010

Vannari?!?!


Har hatt nok en flott tur til Jæren.
Og når jeg er med dit, så er det fint vær!
Så om jeg flytter til Jæren så skal man nok se at det er finvær hele tiden...


Utsikt over jordene på Obrestad.
Et sted med historisk sus over seg,
det var her mor til Olav Haraldson kom fra.


Flatt Jærlandskap!

Soloppgang på Obrestad




Det er så lite trær på Jæren,
at fuglene må ta til takke med tv-antenna...






onsdag 29. september 2010

Hvor har det blitt av fartsdumpa?


Så langt tilbake som jeg kan huske; så har det vært ei fartsdump på sykkelstia
rett ved busstoppet ved Isdammen
(eller ved Østfoldhallen som det heter nå for tiden).
Da jeg var barn, og seinere også har jeg syklet mye der.
Og det busstoppet het Isdammen helt fram til Østfoldhallen ble bygd.
Omtrent der rundkjøringa i Dikeveien ligger nå (?),
lå det i "gamle dager" en dam,
her ble det tatt ut is til kjøling i pre-kjøleskaptider...


Men det var den fartsdumpa...
Alle som har syklet der, har merket den, det var selvfølgelig ikke en fartsdump anlagt av Veivesenet, sorry Mesta, men en rett så bratt forhøying i asfalten.
Akkurat stor nok til at man måtte bremse ned på sykkel.
Jeg har irritert meg over den ihvertfall siden jeg var ti år gammel;
der kom jeg syklende i stor fart, skulle opp til ei vennine; og hadde det sikkert travelt -
så måtte jeg bråbremse før denne fartsdumpa for ikke å sprette over den!
Det hadde jo gjort vondt må vite!

Nå er fartsdumpa borte!
Noen har gravd, fiksa og ordna der - og det er glatt og slett fin asfalt!
Regner med at alle syklister er glade!

torsdag 2. september 2010

Slurv?!?!

Jeg har blitt så gammel at jeg får vondt i sjelen når jeg hører den oppvoksende slekt si shjole, shino og shøtt, jeg skjønner jo at de mener kjole, kino og kjøtt - men hvorfor er de så late i tunga at de ikke klarer å si det riktig?

Man har litt over snittet interesse av norsk språk, og jeg vet jo at språket er i stadig utvikling. Skarre r'en har for eksempel flyttet seg flere mil østover de siste femti årene, men det er noe med slurvingen jeg ikke fikser. Det har kanskje sammenheng med at jeg begynner å bli det man kaller rett så voksen?

Språkendringer er vel i orden det, noen ord forsvinner; andre kommer til. Og ord endrer betydning... En jeg kjenner fortalte om sin bestefar (en mann som godt og vel har rundet åtti). Bestefaren altså. Denne bestefaren hadde lest i avisa at noen hadde fått en torpedo på døra. Da ble bestefaren litt redd, for denne familien bor på Lillehammer, og en torpedo er noe man skyter ut fra en u-båt. Jeg skjønner jo at mannen ble redd!

onsdag 11. august 2010

Kjært barn har mange navn....

Jeg har ei gammal vennine, eller det vil si, hun er ikke så gammel, men jeg har kjent henne lenge. De siste par årene har vi ikke hatt så mye kontakt, men det rettet vi på i sommer. Jeg har ikke dedikert et blogg innlegg til en venn før, så det er kanskje på tide?

Elisabeth som hun heter går under mange navn her i huset. Vi kaller henne bl.a. Mørdarbeth. Det navnet fikk hun etter å ha vært på kanotur med meg og gutta. Beth var en ivrig fisker, men fikk sjelden fisk... Så jeg kom på noe lurt; jeg kjøpte en liten frossen ørret i Østfoldhallen. Den fikk jeg lurt på fiskestanga til Henrik uten at hun så det - så ropte poden på Elisabeth for at hun skulle hjelpe han å dra opp fisken. Og da hun endelig etter mye plunder fikk opp snøret lo hun så hun nesten tissa på seg! Men det var navnet Mørdarbeth som skulle forklares....

Elisabeth fikk napp! Det var fisk på stanga! Det var ei skikkelig stygg gjedde - og den ville hun ikke ha opp i kanoen til seg! Etter mye strev fikk hun gjedda opp i ei bøtte, mens den fortsatt hadde kroken i munnen. Jeg ga henne en kniv så hun kunne ta livet av den, men det ville hun ikke. Hun syntes det var mye mer humant å slå den ihjel med ei halvliters farrisflaske.

Også har vi navnet SprettrumpeBeth. Det navnet kom etter en litt fuktig bytur på vinterstid. Det var rett etter at røykeloven var innført, og vi var ikke særlig vant til å gå ut på glatta for å blåse. Ei heller Beth... Så hun sto der da, og blåste i vei, så kom hun litt ut av vater - og rumpa var så vidt borte i bakken før hun spratt opp igjen for å se om noen hadde sett at hun ramla. Jeg har aldri sett noen komme seg så fort opp etter ett fall før! Der av navnet SprettrumpeBeth.

Det er mange flere navn på Elisabeth, KjøssBeth, GåhjemBeth, PotteplantenlotteBeth og ikke minst UtpåturaldrisurBeth. Men det får jeg fortelle om en annen gang...

tirsdag 13. juli 2010

Tiltaksløs


Hva gjør man en sommerdag i regn?

Etter å ha blitt litt solbrent i går,
er det kanskje ikke så dumt med litt regn,
så det røde får dempet seg litt....

Man kunne gjort litt husarbeid, det trengs jo alltid.
Eller jeg kunne strikket ferdig ett av de "ca tusen" prosjektene mine...
Stuetaket skulle vært malt, jeg har egentlig planer om å male seksjonen her.
Jeg kunne bakt noen boller, alltid kjekt å ha det i fryser'n.
Klesskapet skulle vært ryddet,
og det er ganske mye rart i boden som sikkert kunne vært kastet!

Men gjør jeg det?
Neida, det er ferie,
så jeg sitter her og spiller ordspill,
drikker kaffe og koser meg glugg ihjel!

tirsdag 29. juni 2010

Samleobjekter?




Hvorfor samler man på ting?
Jeg vet jeg har vært innom dette temaet tidligere,
men etter å vært på en utstilling på Hå gml. prestegård må jeg skrive om det igjen.
Det var en utstilling som handlet om nettopp det - alt det rare folk samler på.

Det finnes folk som samler på spyposer,
en gratissuvernir som finnes på båt, fly og tog.
Noen av disse har en viss underholdningsverdi - for eksempel en spypose med reklame for
Mac Donalds.
Eller hva med en engelsk spypose med brukerveiledning på 11 språk,
som ikke nevner et ord om hva posen egentlig skal brukes til?

Det var en fantastisk installasjon der, laget av alt gammelt træl
som ingen andre vil ha en deg sjæl...



Denne samlingen består av alt fra heklede duker, og strikkesokker til ølkorker og kontaktlinseemballasje - søndagsskoleflanellograffigurer, trivial pursuit-kort, briller, truser (!), lekebiler og knapper... Alt sortert etter farge!

søndag 23. mai 2010

Humbug, skrekk og gru

Jeg er ikke så veldig pysete av meg, er ikke skuggeredd av meg rett og slett.. Ikke er jeg mørkeredd, ikke er jeg spesielt redd for edderkopper og jeg synes ikke at slanger eller ormer er så farlige heller!

Men det er andre ting jeg er redd for. Jeg har for eksempel skikkelig lakenskrekk, senga mi roper på meg, og jeg overhører den så godt jeg kan... Men når jeg først har lagt meg; så vil jeg ikke stå opp igjen... Finnes det noen logisk forklaring på dette mon tro? Forskere har kommet fram til at det faktisk finnes A- og B-mennesker, B-menneskene har rett og slett ei biologisk klokke som har ca 25 timer, ikke 24 timer slik som A-menneskene. Jeg tenker at jeg kanskje er et C-menneske? At jeg har 26 eller 27 timer i min biologiske klokke? Det vil jo forklare en del ting, og ikke minst er det en fin ting å skylde på?

En annen ting jeg er redd for er new-age, new-age er jo en fellesbetegnelse på alt det merkelige folk tror på som de ikke kan forklare. Det finnes helt naturlige forklaringer på det meste av det disse menneskene vil kalle overnaturlig, og det er vel få bransjer som inneholder så mye humbug?

Og det som skremmer meg mest med denne bevegelsen, er at bevisbyrden ligger på oss andre. Det er vi, skolemedisinerne, ateistene og andre fornuftige folk, som får beskjed om å bevise at det new-agerne tror på ikke finnes?!?

Ta homeopati, det er vann, blandet ut med et eller annet stopp, tynnet ut så mye at det ikke finnes spor av molekyler igjen... (de som driver med dette hevder at vannet har hukommelse, og husker hva det ble tynnet ut med) Tenk så fantastisk dette hadde vært da? Da kunne man sluppet et par dråper med homeopati-allergi-medisin i Borredalsvannet - og vips hadde alle allergikere i Fredrikstad vært kvitt sine problemer. Man kunne tilsatt noen dråper homeopati-vondt i hodet-medisin, og så var vi kvitt all skallebank. For ikke snakke om alle andre lidelser vi kunne blitt kvitt i en fei!

Man skal ikke undervurdere placebo-effekten. Tro kan flytte fjell sies det, og da synes det meg litt merkelig at Jotunheimen fortsatt ligger der den gjør! For det er fryktelig langt å kjøre til Gjendesheim...

Charles Robert Darwin

Det finnes ikke "evige sannheter" men det finnes sannsynlige sannheter.

onsdag 19. mai 2010

Vedr. mai 2.....

Jeg tror det hjalp å skrive et krast innlegg her om været!
De to siste dagene har vært rene sommer'n! Lover å klage mer på været utover, om det skulle bli for mye regn!

Og hvem var det som sa at det ikke hjelper å klage?
Folk klager på det utroligste! For noen år siden var det en mamma i barnehagen der mora mi jobber som klagde på at barna var for mye ute... En nabo av meg klagde på at jeg ikke tok inn klesklypene fra snora på søndag. Det er vel egentlig uendelig, og rett så komisk hva folk kan finne på å klage på.

Aleksander har kommet inn på førstevalget sitt på videregående til høsten - og over halve brevet besto av tekst som forklarte hvordan vi kunne klage på vedtaket...De sparer ikke på blekket i Fylkeskommunen!


lørdag 15. mai 2010

Vedr. mai....

Venstrejuster

"Vi, folket har etter nok ei mai-uke, kommet fram til en enstemmig avgjørelse. Mai må degraderes! Man skjønner at den rent kronologisk må ligge der den ligger, og at det blir vanskelig å gjøre noe med navnet - så det er imaget det må gjøres noe med!

Blanding av håp, varme og skjønnhet, med fri- og festdager som som bonus, har lenge vært en uslåelig kombinasjon og har gjort at mai lenge (alltid?) har vært utrolig populær. Men så spør jeg - hva har mai gjort for deg i det siste?

I fest- og barnesangene møter vi en måned som er varm og mild - "... tyve grader pluss...", men disse strofene har ikke varmet meg noe særlig i år. Det har vært kaldt, det har snødd og det krokusen har blitt vettskremt! Ikke mye skjønt og mildt over det nei!

Snø i mai (Foto: mms-foto)

Men fridagene er jo fortsatt der, til mai sitt forsvar. Fridager er fint, men de roter til i systemet. Plutselig er butikken stengt, man skal rekke alt man ikke ellers får tid til, og inneklemte dager er "planleggingsdager" - flere enn meg blir frustrerte av sånt.

Forventningene skrus opp, man skal gjøre bare bra ting på disse fridagene - man skal grille, dra på tur, lese mer, trene mer, sove lenge og ha folk over på middag - samtidig skal man gjøre mye praktisk på disse dagene, man skal rydde mer, vaske mer, være med på dugnader, båtpuss, husmaling og jeg vet ikke hva!

Hvordan kan man lykkes med dette? Vi, folket, er bare mennesker! Og vi fryser! Vi har fått nok! Ja til devaluering av mai!

fredag 30. april 2010

Mamarki?!?

Min oldemor var kommunist - og jeg elsket henne!

Det var ei dame med bein i nesa, og stor mappe hos overvåkingspolitiet!

Da jeg var liten var jeg vant til at gamle damer hadde bilder av Jesus på veggen. Men oldemor hadde et stort bilde av en mann med litt rart skjegg; og den mannen hadde jeg ikke sett før! Jeg husker det godt, at jeg spurte henne da jeg var ca fem år: "Oldemor hvem er den mannen der?" Og hun svarte med beven i stemmen:"Jenta mi, det er Lenin."


Jeg forstår godt at mennesker født tidlig på nittenhundretallet
var kommunister - det var det eneste de hadde å tro på.
De sloss for mat, skole og sko!


Jeg har større problemer med å forstå at det finnes kommunister nå i dag, det har vist seg i stat etter stat at det fungerer dårlig... Allikevel har jeg et medlem av Rød Ungdom i huset, og jeg tror det er mest pga tippoldemor.

Men det var Mamarki som var overskriften i kveld. De fleste har nok ikke hørt om Mamarki,
det hadde ikke jeg heller; før for et par dager siden.
Det var da RU-medlemmet mitt hadde fått en litt upopulær beskjed fra mamma...
(Jeg ba han rydde rommet sitt)
Hvor på han utbrøt: "Det er ikke noe kuult å leve i et Mamarki!!!!"
Så jeg lurte på hva Mamarki var for noe -
og han sa: "Det er et diktatur der mamma'er bestemmer alt!"

Jeg er ikke enig i at Mamarki er et diktatur -
det er vel mer som Opplyst Enevelde å regne?

lørdag 3. april 2010

Påsketradisjoner

Alle familier har påsketradisjoner,
vår tradisjon er at jeg hvert år lager en påskeegg-rebus.

Rebusen består av ti ledetråder,
ledetråder på rim der siste ord er utelatt.

"Her er ledetråd nummer 1,
for å finne nummer 2
må dere lete bak ....... "

"Wow dere fant nummer 2,
når vi er på hytta er det et sted Joakim pleier å leve
for å finne nummer 3 må dere se bak hans ....."

"Det gikk jo greit,
å finne nummer 4 er ikke like lett
da må dere se etter der vi finner noe for å bli ...."

"Dette tok tid,
for å finne nummer fem må dere ikke kløne
men lete i en ...."

"Den klarte dere fint,
for å finne nummer seks
kan dere jo ta en titt der vi pleier å oppbevare ....."

"Dere har ikke enda gått en mil,
så for å finne nummer åtte må dere se i Jørgen sin...."

"Selvom det begynner å bli slitsom å lese,
kan dere se etter nummer 9 i en ....."

"Den neste lappen er gjemt av en nisse,
han lar lagt nummer 10 der gutta pleier å ...."

"Nå skal dere finne Julia sitt egg,
det ligger der farfar klipper sitt ....."

"Så er det Henrik sin tur,
da må han lete masse
for det ligger i en .................."

"Så står Aleksander for tur,
han er ikke dum som en sild
selvom han må lete i en ....."

"For Joakim og Martin blir blir det lett,
de kan godt stå å le,
for de må lete der vi finner...."


Dronninga av nødrim slår til igjen!




søndag 28. mars 2010

Stammens tulling?!?

Nå er påska her, med alle sine tradisjoner. Krim, appelsiner, ski, egg, gule ting og folk i fjellet.


Odd Børretzen har beskrevet dette fint i boka "Det norske folks bedrøvelige liv og historie".
Han hevder at den første nordmann var stammens tulling. Når siste istid nærmet seg slutten for ca 10 000 år siden, og folk sluttet å fryse hele tiden; ble han som skulle bli den første nordmann skremt. De andre i stammen tok av seg pelsen og koste seg i sola, mens den første nordmann dro bjørneskinnet tettere rundt seg og fulgte etter isen nordover. Han var skeptisk til forandringer, og trivdes best i nærheten av is og kulde. På vei opp gjennom Europa møtte han på flere slike folk, og de tok følge nordover. Til slutt kom de hit, her var det passe kaldt, ganske ulendt terreng og man måtte slite for å overleve - det var slik de ville ha det - de første nordmenn.




Vi ser det samme nå for tiden. Når våren kommer, snøen begynner å forsvinne og sola titter fram, da drar etterkommerne etter den første nordmann etter snøen og kulda. De vil tyne vinteren for alt den er verdt - og liker ikke isfrie veier og hestehov som titter fram i grøftekanten.



Heldigvis har jeg lite av genene etter den første nordmann - stammens tulling!

fredag 26. mars 2010

Deilig er fjorden







Hele oppveksten min hadde vi båt. Pappa bygde snekke på 30 fot. Kravellbygd skrog med Sagaoverbygg. Den lå på vannet første gang sommeren 76', da var jeg to år gammel. Så jeg kan jo ikke huske en sommer uten båt. Vi var på vannet hver helg fra påske til oktober, og før jeg ble voksen hadde jeg aldri vært på noen annen ferie enn tre uker i båt i fellesferien. Det var flott!

Jeg ble jo på den måten en rett så habil matros. Dra inn jolla, henge ut fendere med kjappe halvstikk, kaste dreggen, springe bak med tauet for så løpe fram igjen for å hoppe i land. Pappa fikk stadig skryt fra andre båtfolk fordi han hadde så gode matroser som mamma og meg!

Som sagt, tidsrommet fra påske til oktober ble tilbrakt i båt. Og noen ganger er det alright.... Men ikke når det regner i tre uker, og alt er fuktig og rett så meningsløst. Men andre ganger er det helt alright. Helt alright å stikke fra Marstrand grytidlig en morgen for så å se fyret i Skagen dukke opp av horisonten ca 3 timer seinere. Jeg har veldig mange fantastiske minner fra Smirnoff'en, som båten het. Og mange komiske og morsomme minner, og noen ikke fullt så artige minner som mamma sier. Jeg stolte jo blindt på pappa. Da jeg var 5 år var han rett over Jesus på stigen. For jeg sang: "-for pappa styrer båten, og da går det så bra på veien til himmelens land". Mamma var nok redd noen ganger, som da vi måtte hjem fra Stavern og det blåste kuling over fjorden, eller sterk storm som hun husker det.


Det har vært mye artig, mange morsomme ting å tenke tilbake på. Som den sommeren Joakim bror var 3 år, og Smirnoffen lå på Seiløya sammen med Antabus og Dobra med besetning. Det var St. Hans-aften, og hadde planlagt et stort bål. Alle var med å samle ved, vi gikk holmen rundt og plukket drivved etter beste evne, stabelen ble stor i vannkanten ved båtene, og vi gledet oss til å tenne et stort bål! Mens vi var ombord i båtene for å hente grill og mat hører vi det plaske flere ganger i vannet... Inne på land sto lille Joakim iført sin store oransje vest og kastet veden vår i vannet! Da pappa spurte hvorfor han gjorde det, så svarte Joakim: "Jeg sulle bare se om om det fløt jo pappa!" Ble ikke store bålet den kvelden - og vi som har en far som er hobbypyroman...



Det var den samme sommeren Joakim skulle slutte med bleie, så han gikk rundt iført kun den oransje vesten. Tisse og bæsje kunne han jo bare gjøre i vannet om han ikke rakk på do. Vi var på Sørlandet sammen med Antabus med besetning. Joakim kjente at han måtte på do, tok tak i håndløperen, og satte rumpa på utsiden av rekka. Etter en stund kommer onkel Gunnar, og sier: "Svære måker her på Sørlandet Vidar, den største fugledritten jeg har sett noen gang ligger på dollbordet mitt".


Vi har lagt med snekka i Fredagshølet med snø på dekket, og vi har krysset Kattegat med blikkstille hav. Huska oss over Gula Humpen, og sola oss på dekket på vei gjennom Blindleia.



Jørgen bror ble født 10. juni 1985, da vi kom hjem fra ferie det året hadde han vært over halve livet sitt i båt. Jørgen har alltid vært et oppkomme av mer eller mindre gode ideer og påfunn. De fleste har jo hørt om matretten "sprengt torsk", Jørgen har sprengt en torsk helt bokstavelig! Den sommeren han var 8 var vi ute en på vannet sammen med Antabus-gjengen og besetningen på Karsk. Andre var like gammel som Jørgen og Simon var året yngre. De hadde fått "tunderking" for å leke seg litt. Onkel Gunnar hadde fiska, og det lå noen flyndrer og en torsk inne på fjellet. Så gutta putta en "putter" i munnen på den minste flyndra, tente på og sprang. Men den eksploderte ikke, bare blåste seg opp som en ballong... Det var jo morsomt! Så de putta en "tunderking" i munnen på torsken også, for å se hva som skjedde da. Andre og Simon sprang, men Jørgen ble stående...Men torsken blåste seg ikke opp til ballong - den eksploderte i ei sky av plukkfisk! Så bror har til dags dato ikke stort til overs for sushi!


Båten het Smirnoff og jolla het Jollinoff, jolla var av kryssfiner, og kunne ikke ligge lengre i vannet en strengt nødvendig. Det var med Jollinoffen jeg lærte å ro. Jeg var en 4-5 år, pappa knøt sammen alt tauverk som ikke var i bruk, slo et kjekt halvstikk i pullerten og jeg fikk ro så langt tauet rakk! Ble jeg sliten, så kunne han bare dra meg inn igjen!



Sommeren 90' var vi også på Sørlandet, vi lå i Nidelva, jeg var inne på land for å tenne opp grillen, og mamma skulle hoppe i land med en pose med grillmat i den ene handa og ei flaske brus i den andre. Hun skled på dekket og datt rett i fjellet! Vi fikk fisket henne opp, pappa holdt under ankel og kne og leggen hadde en rar bue - jeg spjelka etter beste evne, over to ledd akkurat sånn jeg hadde lært, og ambulanse ble kontaktet. Politibåten kom å hentet henne, og det bar rett inn i Pollen der ambulansen sto klar. Ambulansepersonellet skrøt av pappa for den fine spjelkinga han hadde lagt på bruddet... På sykehuset i Arendal ble det påvist tre brudd i leggen og hun ble operert for å sette inn skruer. Så etter denne hendelsen så blir sommeren 90' bare referert til som den sommeren mamma brakk beinet tre ganger.



Da jeg var liten var største problemet mitt at pappa deler en del gener med Terje Vigen - (du vet den lille nøgne på den ytterste gråsprengte ø) så vi lå ikke der det var andre barn, men helst på en holme eller ei øy der det ikke var noen andre. Det sier seg selv at det kunne bli litt kjedelig for ei lita jente uten søsken. Heldigvis var bestefar ofte med oss, det var bare å svinge innom i Paul Holmsensvei når vi skulle til båthavna, og bestefar var klar! Bestefar prøvde flere ganger å gå meg bort, men heldigvis hadde jeg innebygget kompass så jeg fant veien tilbake til båten.

Båten ble pussa og stelt med, det var "smykkeskrinet" til Andersen. Etter godt over tjue år med båt, begynte det å friste for foreldrene mine å kjøpe hytte. Ei hytte kan man bruke hele året, og er ikke fullt så væravhengig (det var vel strengt tatt ikke båten heller, jfr. det ang. snø på dekket). Så båten ble solgt i 2001. Det var ganske vemodig å stå i Fjellbergbåthavn å se Smirnoffen bli satt ut for siste gang. Det var jo en årlig begivenhet å se båten bli heist opp i krana for så å settes på vannet. Jeg måtte svelge litt ekstra og jaggu tror jeg at det rant en tåre eller to også.







lørdag 9. januar 2010

Tannlege?!?!


Hvem velger å bli tannlege?

Jeg har en teori om at det er en av tre grunner til det,
eventuelt en kombinasjon av disse tre.

1. Ville bli lege, men kom ikke inn på medisinstudiet
2. Sterkt ønske om å tjene godt
3. Kraftige sadistiske tendenser

For hvem velger helt frivillig å se inn i munnen på andre folk hele dagen? Mye dårlig ånde der ute vil jeg tro... Folk flest synes jo at det å gå til tannlegen gjør vondt, så jeg har en misstanke om at tannleger flest har en viss sadistisk mørk side. De liker rett og slett å påføre andre mennesker smerte, noe annen grunn kan jeg ikke se for at de velger å studere i mange år for å få lov til å jobbe med dårlig ånde og sutrete pasienter dag ut og dag inn. Og ikke bare det at de påfører pasientene sine smerte, men de stiller jo de underligste spørsmål på de rareste tidspunkt. Min tannlege har et flyfoto av Fredrikstad i taket over stolen, det er jo ganske greit å se på mens han jobber. Men mens han har stappet munnen min full av spyttsuger, bomullsdotter, speil og andre remedier - så spør han hvordan romjula var? Hallo!?! Hvordan skal jeg klare å svare på det?


Selv hadde jeg ikke hull i tennene før jeg var 18 år gammel, så jeg utviklet aldri noen tannlegeskrekk. Men jeg kjenner jo flere som har en skikkelig skepsis til tannleger, og ofte med rette vil jeg tro. Det verserer masse underlige historier om skoletannleger, fra den gangen i pre-hsitorien da vi hadde tannlegekontorer på nesten hver eneste skole. Her på Rolvsøy hadde vi Gupta - han hadde blant annet en særegen måte å uttale røntgenbilde på... Personlig synes jeg det gjør vondest i lommeboka å gå til tannlegen, og etter å ha tatt en liten titt på siste ligning ser jeg jo at tannleger tjener rett så bra!