Det lesende mennesket

Hva skiller skjønnlitteratur fra faglitteratur? Det ene er fiksjon, det andre er fakta vil vel enkelte hevde. Det finnes både skjønn litteratur og mindre skjønn litteratur i fiksjonen. Det finnes skjønne fagbøker også, selvom de kan handle om de rareste ting. Det som for meg skiller en god fagbok fra en dårlig fagbok er måten den er skrevet på. Det er faktisk mulig å putte noen verb inn i teksten, selvom det er tørt stoff (noen faktabokforfattere skulle kanskje blitt gjort oppmerksom på dette).

Men tilbake til hva som skiller de to sjangrene... For meg er den største forskjellen hvordan de to sjangrene leses. Den fysiske forskjellen. Fagbøker kan kun leses sittende, og skjønnlitteratur kan kun leses horisontalt. Helst liggende under dyna, til nød under ett pledd. Jeg har aldri skjønt hvordan folk kan si at de ikke har tid til å lese bøker. Det tar jo ikke tid, det er jo det siste man gjør før man sovner? Altså, jeg må lese for å få sove. Til og med om jeg skulle komme tidlig hjem fra fest ( foreksempel i halv fem tiden om morgenen), med ca 14,5 i promille, så må jeg lese når jeg legger meg. Der har jeg utviklet er triks. Jeg tar rett og slett ikke ut bokmerket når jeg starter å lese på den tiden av døgnet, og i den tilstanden. For det jeg leser akkurat da er jo egentlig helt bortkastet, for jeg kommer jo ikke til å huske det dagen etter... Men ved å la bokmerket sitte igjen, så leser jeg det samme kvelden etter - og alt er såre vel. Noen kan vel undre seg over hva som er vitsen med å lese om man ikke husker det?

Lesing av god skjønnlitteratur i senga er ikke bare avkoding og tyding av ord. Det er også en fysisk ting, jeg har opp gjennom årene utviklet flere gode måter å holde bøker på. Bøker bør helst leses liggende på siden. Er boka på mer enn 400 sider må første del av boka leses liggende på høyre side, slik at den tyngste delen av romanen er nederst. Når man har passert side 200 kan man snu seg over på venstre side. Om man bryter mot denne regelen kan man fort våkne midt på natta av at pekefingeren har sovnet, der den har blitt liggende i klem midt i boka...

Jeg har lurt litt på hvorfor jeg har et sånt lesebehov i senga. Da jeg var liten leste foreldrene mine eller bestefaren min alltid for meg når jeg hadde lagt meg. Å høre min bestefar lese høyt, var nesten som å høre hørespill i Lørdagsbarnetimen. Han ga hver enkelt person sin egen stemme, og leste med en innlevelse få får til. Etterhvert lærte jeg å lese selv, og da var det å krype under dyna, og drømme seg bort i for eksempel Astrid Lindgrens fantastiske univers. Og jeg har aldri sluttet med dette, krype godt under dyna og forsvinne inn i en god og velskrevet historie.